Slottsfjellfestivalen har fått mye ros for et godt og variert program og for et nydelig festivalområde. For min smak var mye av bookingen for kommers, da jeg har sett Kaizers Orchestra danse ompa til de dør alt for mange ganger, er lei av å se Anneli Drecker kle seg ut som Robyn på scenen med Røyksopp, og ikke er spesielt opptatt av bergensere i treningstøy. Jeg ser allikevel at de store headlinerne er nødvendige for å trekke folk til festivalen, og med de store bandene kommer også de mindre og kanskje mer interessante artistene.

Som Poploggeren jeg er, var mer interessert i nyere musikk og den litt smalere delen av årets program. Ved siden av Katy B, Crystal Castles, Pulled Apart By Horses, Razika med mer, som alle ga meg særdeles gode musikkopplevelser, går mye av applausen for den beste bookingen til P3s urørtscene. Ikke bare lå den behagelig og skjermet til i forhold til de større konsertscenene, men her fikk jeg også Slottsfjells kanskje beste konsertopplevelse med det (enda) så lille bandet Dråpe. Etter tre dager på Slottsfjell har jeg virkelig fått trua på ny norsk musikk, og det føles ikke bare godt, men også veldig riktig at Slottsfjell er åpen for samarbeid som uten tvil er gull verdt for små norske artister.

Under festivalen ble det sagt av flere at det ikke bare er bandene på Slottsfjell som gjør at festivalen vel verdt et besøk, men også alt rundt konsertene. Dette er jeg enig i, da området til festivalen er unik, og det ved siden av en nydelig beliggenhet og god utnytting av området, har et tilbud av etterfester til og med store festivaler som Øyafestivalen burde sikle etter. Hvilke andre festivaler kan ved siden av å ha sitt eget utested (nyåpnede Total) vise til ravefest i en gigantisk bunker?

Kastellnatt er nesten grunn alene til å dra til Tønsberg under Slottsfjell, for jeg har ikke sett flere glade og dansende nordmenn noensinne. Dekor, DJs, glowsticks og scenelys, dæven! Jeg skulle ønske kastellnatt fantes i Oslosentrum hver helg. Kastellnatt er uten tvil med på å heve inntrykket av festivalopplevelsen, og setter også et utenlandsk preg på en ellers så idyllisk norsk festival. Jeg er ikke uthvilt ettet Slottsfjell, men jeg har i hvert fall følelse av å ha vært på en eksotisk ferietur.

Som en slags oppsummering av mye moro, vil jeg trekke frem inntrykket av en svært hyggelig festival, som både er bred og smal i kantene, med et svært godt tilbud om fester natten lang og solnedganger jeg sent vil glemme.

Alice Glass tar som vanlig kontrollen under Craystal Castles på Baglerscenen.

Anthrax trakk folket.

Harrys gym på Kongescenen.

Formiddagshygge på toppen av fjellet.

Vokalist Hanne Olsen Solem  og trommis Eirik Kirkemyr i Dråpe

Magisk solnedgang under Røyksopp.

Hvis du, i likhet med meg og mange andre er «lei av den åndsfattige overflatebehandlingen populærmusikken får i dagspressen» (sitat arrangementsinvitasjonen) kan du i kveld gå på debatt om akkurat dette på Mono i regi av Musikkforum. Paneldeltakere er Morgenbladets Magnus Andersson, Martin Bjørnersen fra samme sted og Bernt Erik Pedersen fra Dagsavisen. Senere på samme sted spiller et band fra Calgary ved navn Woodpigeon, og det er slettest ikke det styggeste jeg har hørt i mitt liv. Om du ser konserten og har lyst til å gi det en mer eller mindre åndsfattig overflatebehandling på herværende nettsted, så ta kontakt, du er hjertelig velkommen til å høyne nivået på norsk musikkritikk, det skal ikke så mye til.

Med mindre du fortsatt digger Skunk Anansie så er onsdag en heller laber dag på konsertfronten. Torsdag tar det seg derimot skikkelig opp igjen med britiske The Vaccines på Internasjonalen, amerikanske Oh No Oh My på Mono. Skikkelig fine band begge to! I tillegg spiller Wire, på John Dee, Miike Snow på Rockefeller, Kristin Minde på Blå, og ikke minst slagverktrioen SISU som på Parkteatret skal urfremføre verket «3.33.33″, basert på en monolog av forfatteren Thorvald Steen om den finske langrennsløperen Veikko Hakulinen som vant OL-gull i Oslo på 50 km med den klassiske tiden 3.33.33. Er du som meg velger du allikevel Oh No Oh My.

På fredag skulle Norman Blakes band Jonny spille på Parkteatret, men dette har blitt avlyst. Dermed står fredag 4. mars relativt ribbet tilbake, men det går an å for eksempel prøve seg med Seppuku Zephyr Dance på Verkstedet. Bandet var med på 2009s samleplate «OSLO 2″, men det har vært stille i ettertid, verdt å sjekke ut hva som har skjedd siden den gang. Litt Pixies, litt Arcade Fire, mye fiolin.

På lørdag skjer det noe så unikt som at en portugisisk artist spiller på Mono. Det burde alle få med seg. Det handler om en fyr ved navn DD Peartree som også skryter på seg å være irsk, og musikken høres vel litt mer irsk enn portugisisk ut. Lørdagsgodt på Mono altså. Senere på kvelden er det både Get Dancy med Kakkmaddafakka på Parkteatret for festglade, Rest Of My Life og Dråpe på Gloria Flames for de støyglade, de der Motorpsycho på Rockefeller for de motorpsychoglade, men mest av alt: Frälsaren Från Frölunda, Håkan Hellstrøm, på Sentrum Scene for de som er både triste og glade. Håkan er nå så allment populær at det snart er mistenkelig, men han kan jo uansett ikke bli mer skamløs enn han alltid har vært. Ha en fin helg, og husk Poplogg på Radio Nova 99,3 klokka fire på søndag.

Sammen med kuldegradene er By:larm nok en gang over oss, og det er bare å innse at resten av uka bør handle om ny norsk musikk. Fo fullstendig program over arrangementer under By:larm kan du selvfølgelig besøke deres hjemmeside, men la meg raskt plukke ut noen personlige favoritter du bør få med deg.

I år er det over tjue forskjellige steder du kan nyte halvtimeskonserter i ekte bransjehorestil, og de fleste artistene er norske, selv om det f. eks er band som Dungen og Britta Persson som besøker oss fra nabolandet. De fleste bandene spiller to-tre ganger, så det er absolutt mulig å få med seg de fleste.

Band du ikke bør gå glipp av er: Team Me, Lukestar, Einar Stray, Jonas Alaska, Montee, Honningbarna, 120 Days, Blood Command, Norma Sass, Telephones, Britta Persson, og ja, listen er så endelang at jeg stopper her. By:larm blir nok langt fra kjedelig, og heldigvis finnes det også gratis alternativer for deg som er blakk. Urørt holder egene vorspiel på Internasjonalen, og har booket et glimrende program med mye spennende norskt. Det er også muligheter for å holde seg til én scene en hel kveld og betale éntre i døra.

Tre fjerdedeler av Poplogg-redaksjonen vil være å finne på Spoon train label night på Mono, og dette blir garantert en finfin kveld. Her skal fine Oslo-band som Honeytraps, mylittlepony, Lama og Einar stray spille.

Det er altså By:larm som gjelder fra ende til annen denne uka, og på søndag mellom 16:00 – 17:00 kan du få Poploggs oppsummering av hele bransjefesten. Forøvrig er Radio Nova offisiell sammarbeidspartner med By:larm, og vil sende festivalradio hver dag på 93,9 eller radionova.no

Nå jeg løpe, By:larm er snart i gang!

Men nok fjas. Det er mange av de samme folka bak adventtidas store redning de siste åra, Alternativ Julekalender, som står bak Riot Factory. The Hex er det eneste av banda med singel som ikke også er på underlabelet, og de skiller seg kanskje litt ut lydmessig også. «Hardcore» står det i soundloud-tag’en, men jeg er usikker på om det stemmer, en ting jeg er sikker på er i hvert fall at jeg uansett ikke kan omtales som noen ekspert på kategoriseringer av ulike former for hard rock, så her trekker jeg meg stille tilbake.

De tre andre bandene hører mer sammen. The Avalanche har blitt tildelt soundcloud-tag’en «shoegaze», mens Dråpe og Angelica’s Elegy har blitt putta inn i indiepop-båsen. Kanskje er det litt av begge i alle tre, og kanskje også litt «post-rock». Det er et tydelig slektskap mellom de tre banda, og hvis vi skal sette den inn i en litt større sammenheng, da med vekt på ordet «litt», kunne man kanskje tenkte seg at andre samtidige norske band som kunne ha vært på labelet er for eksempel Youth Pictures of Florence Henderson, The Megaphonic Thrift og Cold Mailman. Alle de fire singlene kan du høre her.

Min favoritt kan du høre her: Angelica’s Elegy – You Should Smile by Riot Factory & Sad Songs For Happy People

Amerikanske La Sera er soloprosjektet til Katy Goodman fra Vivian Girls, og hun gjør sin første Norges-opptreden på Revolver i kveld. Her er en splatter-video til singelen «Never Come Around»:

Onsdag blir valgmulighetene litt flere. Blant annet er det slippfest for plata med den passende tittelen «Døgnvill i Ash-shamal», som gis ut av bandet Magnificent Sun, et band med tekster på norsk om oljeutvinning og lignende. Platecoveret er en snedig fotomontasje hvor Monolitten i Frognerparken er bytta ut med en oljeplattform. Kanskje verdt å sjekke ut. Det samme kanskje-stempelet fester seg ved både Cosmic Delay, som spiller på John Dee, og spanske El Guincho som gjester Blå. Sistnevnte presenteres av Smug som del av en slags spansk bølge, og for de av oss som ikke kan få nok av La Casa Azul og resten av stallen til Elefant Records er jo det godt nytt. Dette er imidlertid hakket mer Ibiza enn Barcelona, selv om han visstnok er fra Barcelona. Elefant Records holder til i Madrid, og nei, jeg aner ikke hvor jeg vil hen med dette.

Torsdag blir det færre kanskje, men destod flere bænkers: Einar Stray har slippfest for sin nye plate på Mono, vi snakker 9/10 hos the 405, 6/7 hos groove.no, og terningkast fem i den noe mindre tungtveiende publikasjonen Aftenposten. Norges kanskje aller beste band, Hiawata slipper også sin nye plate, med det ganske så småsmarte navnte «Backs To The Future». Dette selvfølgelig til stormende jubel på Internasjonalen. Samtidig spiller Sandra Kolstad på Revolver i anledning Indieseksuell. Etterpå blir det både Yé Yé, og Go Go ved DJ Skantze på Dattera Til Hagen. Ingen dårlig torsdagskveld!

På fredag er det egentlig åpenbare habilitetshensyn som gjør at vi ikke kan anbefale mylittleponys slippfest på Parkteatret. Men når Dagsavisen i dag i sin nye spalte navngitt «Uka i Pop» både anbefaler og også omtaler disse for meg totalt ukjente menneskene som «Norges fremste indiepurister», da er det vanskelig å unngå en liten anbefaling. 10/10 hos Birds Sometimes Dance, og femmere i snart alle landets regionsaviser taler også sin sak. For ikke å snakke om det faktum at Pål &hans fantastiske djup-psykologiske ubalanse spiller support, og Micke Smygarn, verdens beste DJ fra Stockholms beste tweeclub «Club King Kong» skal spille plater. Nina Kinert er også svensk, og hun spiller på John Dee samme kveld. Blå får besøk av nok et spansk band, denne kvelden Crystal Fighters. De har følgende å melde: «We make fast dance music with Basque instruments, synthesizers and our voices. We play new material at every show, come and see us live.From somewhere high above the old hills of our home, The love will come to conquer.»

Lørdag stiller Blå med finfine Azure Ray. De har vært med på platene til Bright Eyes. Say no more.

Søndag kan det virke som om musikere fra Oslo Filharmonien skal spille låter av Joni Mitchell og Kate Bush på Mono. Det høres spennende ut, men hvis man har råd til det trumfes det kanskje av eks-Belle & Sebastian Isobel Campbell som spiller akustisk med Mark Lanegan på Rockefeller.

Sleigh Bells spilte på Blå i går, og alle hipsterhjerter gledet seg. Personlig fikk jeg ikke med meg konserten de spilte på øya i sommer fordi jeg var i verdens lengste kø for å komme inn på området, og sto under en paraply og var sur, så mitt lille hjerte gledet seg det også.

I går ankom jeg altå et utsolgt Blå, hadde avtalt å komme litt sent for å slippe unna oppvarmingsbandet, men på Blå hadde de skjønt at det gjaldt å dra ut tiden. Så jeg så Deathcrush, og det var en pine, akkurat som forrige gangen jeg så de spille. Oppvarmingsband er farlige greier, i dette tilfellet gikk jeg fra å være blid og forventningsfull til potte sur i løpet av få sekunder, og jeg var ikke den eneste.

Folk var allikevel forventningsfulle, det kunne jeg se bak hatter, kåper og røde lepper, Sleigh Bells er kult. Og det er de da også. Da de endelig kom på scenen etter oppvarming og djing var det ordentlig morro. Det var strobelys, og en entusiastisk Aleksis Krauss som er tøff og sexy, selv om hun synger som en søt liten jentunge. Stobelys, gitar, elendig lyd, litt allsang på Rill Rill, og danseføttene begynte å bevege seg. Men så, ut av intet ba Aleksis DJen om å skru på musikken, for disse menneskene vil danse, og det var det. Djen gjorde som hun sa, og borte ble Sleigh Bells, for å ikke komme tilbake.

Det var kort, begynte å bli skikkelig bra, men så var det slutt, og jeg føler meg litt snytt. Det kan nesten virke som om Sleigh Bells er redd for å bli lei av seg selv, og kutter reportoaret sitt til et absolutt minimum. Kanskje de prøver å gjøre europaturneen så raskt som mulig, kanskje var det veldig bra drikkevarer backstage, hvem vet. Jeg er nemlig rimelig sikker på at plata  er lengre enn det konserten var, og hvis det er slik det skal være nøyer jeg meg med å se de  spille på festivaler i stedet. For det var jo bra, jeg ville bare ha mye mer. Foreløpig trengs det mange flere låter før jeg beveger meg inn i hipstergryta igjen.

Ps. Bildet er tatt av meg, med en iPhone i strobelyset. Det er ikke bra, men ganske beskrivende for konserten allikevel.

Dobbelt ps. Hadde vi i Poplogg vært opptatt av å rulle terninger, hadde dette blitt en terning tre. 3 altså.

Nomber 5s

Vår venn Kjetil Sandlund har akkurat rundet av sin topp 3-liste over norske band. Vi kan ikke annet enn å si oss enige, toppen innehas fullstendig fortjent av Nomber 5s. Les artikkelen hans her, på våre venners blogg Furore i Harare.

Foto: Hilde Mesics Kleven

Einar Stray albumdebuterer 7. februar, og gir bort en gratis låt i dag.
Hør Chiaroscuro her!

Einar Stray – Chiaroscuro by spoontrain

Ikke denna karen. Denna karen har voksenjobb. Forpliktelser. GJELD. Sånne ordentlige folk som meg reker ikke rundt syndens torg midt i uka. Sånne som meg er en gruppe folk som jobber når vi jobber, og når det er helg, da er det helg. På fredag. På tide å dyrke helgefylla med følgende sprell:

Fredag:
HUSET VED SJØEN-FESTIVALEN AVDUKES!

Yes! Noen koko folk skal lage en festival i en slags blanding av et egyptisk tempel og et badehus på Nesodden. Heldigvis er det ikke nå i november, men til sommern, og etter hva vi har kunnet snike oss til, virker det som om bookingprofilen blir intet annet enn upåklagelig. De skal feire sin egen fortreffelighet på Revolver i kveld, og Jonas Alaska og Einar Stray spiller. Einar slipper sitt etterlengtede debutalbum i februar, og Jonas er virkelig den fineste mannen Poplogg har stiftet bekjentskap med i år. Gå inn på myspacen til Jonas. Sett på «In The Backseet». Dø lykkelig.

Lørdag:
OI FOR EN DAG. BARE SKJIT!

Førstkommende lørdag er en merkelig dag her i Oslo. Etter hva vi kan klare å finne ut av, finnes det få grunner til å oppsøke en konsert i morra. Jeg mener, verdens verste band 22 (påstått av ubekreftede kilder) spiller på Parkteatret. Best å holde seg unna.
Poplogg foreslår følgende. Sitt hjemme. Se United KNUSE Blackburn klokka 16. Lag deg deretter noe skikkelig godt å drikke, og sett på denne. Rune Lindbæk har funnet en gammel miksteip han lagde en gang da jeg gikk på barneskolen. Vi har lyttet og kan konstatere at den gir fot! Dersom du kommer i god stemning av det, stikk en tur bort på Blå, der er det Full Pupp med Idjut Boys. Det kommer garantert til å bli fart, om du er av typen som liker den slags. Noen av oss er jo det.

Søndag:
VIKTIG MELDING LYTT PÅ RADIO

Sitt hjemme. Hør på Poplogg på Radio Nova FM 99,3 klokka 16. Klapp deg selv på skuldra og les alle avisene du ikke rakk å lese i går. Ferdig arbeid.

Ingress:

Karin Park om form, innhold, klær og døden.

Jeg kommer to minutter for seint, og Karin Park sitter på en stol i hjørnet av kafeen Parkteatret. Passende nok. Hun leser Flyktninghjelpens magasin ”Perspektiv”, og har på seg leopardtights. Som den kritiske journalisten jeg er mistenker jeg henne straks for å prøve å imponere, hun vet tross alt at det er Putsj hun skal intervjues av. Jeg ser for meg at hun kynisk prøver å iscenesette seg selv som en samfunnsengasjert artist, (da tenker jeg altså på bladet ”Perspektiv” som hun blar distré igjennom, ikke på leopardtightsen. Jeg aner ikke hva hun eventuelt prøver å si meg med dem.) Jeg  går innom baren og kjøper meg en cola. Coca Cola, for liksom å si: ” Vi er ikke så politisk korrekte vi miljøvernere, om du måtte tro det, – håneida! Her er det Coca Cola og storby-weekend døgnet rundt. Det er bare å slenge bena på bordet og slappe av, åpne seg opp, liksom!”. Det håper jeg at Coca Cola-flaska som jeg setter ned på bordet mellom oss sier, på vegne av meg, men det spørs vel om den egentlig gjør det.

Vi skal snakke om å begynne på nytt, å gjenfødes, å starte med blanke ark og så videre. For Karins tredje plate ”Ashes to Gold” er plutselig helt annerledes enn de to foregående. ”Fra pop-prinsesse til klubb-dronning” har noen sagt. Hva har skjedd? Hvorfor dette skiftet?

– Før lagde jeg bare musikk uten å tenke noe særlig på hva slags stil det var i, jeg bare lagde sangene liksom, også ble de som de ble. Nå har jeg blitt mye mer opptatt av stil, og av hvordan jeg går kledd, hva slags signaler jeg sender ut. Da jeg lagde dette albumet tenkte jeg at jeg skulle lage noe jeg hadde lyst til å høre selv, noe jeg selv ville ha kjøpt.

­– Så du syns ikke at de forrige platene dine er noe bra?

– Jeg syns det er fine låter, men jeg er ikke så begeistret for arrangementene. Jeg liker ikke sånn singer/songwriter-musikk egentlig. Jeg liker å danse, og ville lage noe man kan danse til. Før så var jeg ikke så bevisst på image og hvordan jeg framstod, og da endte det jo med at alle trodde jeg var en søt og snill liten jente, når jeg egentlig er høyere enn de fleste menn og at på til går med høyhælte sko.

For Karin Park er høy. Sikkert mange hundre centimeter. Jeg har hørt at Norges kyst er så lang at hvis man bretter ut alle fjordene så går den mange ganger rundt ekvator. Sånn tror jeg at det er med Karin Park også. Men nå lurer jeg enda mer på hva hun prøver å si meg med de leopardtightsene, siden jeg har fått bekreftet at klærne hennes er en del av en ”større pakke”. Men jeg tør ikke å spørre. Istedenfor spør jeg om hun kommer til å skifte stil regelmessig framover, eller om hun nå har ”finni seg sjæl”:

– Jeg kommer nok ikke til å skifte igjen, nei, jeg vil nok heller gå lenger inn i den stilen jeg allerede har, og kanskje bli enda smalere. Jeg har alltid vært sent utviklet. Noen finner jo bare sin stil med en gang, og har samme klesstil fra de er veldig unge. Jeg har vel aldri vært så veldig opptatt av stil, har vært mer opptatt av andre folk, og musikk og sånt.

­­– På 80-tallet utarta populærmusikken litt, og man fikk både puddelrock og andre tvilsomme stilarter som åpenbart satte form foran innhold. Reaksjonen på det ble grunge og Nirvana på begynnelsen av 90-tallet, med folk som verken kunne synge eller spille, men som allikevel hadde mye på hjertet som de ville utrykke gjennom musikk. Er pendelen nå i ferd med å svinge tilbake igjen, i retning av mer stilbevisste musikere?

– Jeg tror at Nirvana i aller høyeste grad hadde en stil, og at den var mye mer kalkulert enn det de likte å gi inntrykk av. Samtidig så spiller jo ikke stilen i seg selv noen rolle hvis den er uten innhold. Jeg tror man må ha en stil som forteller om innholdet.

Utvilsomt et godt svar. Jeg trodde at jeg hadde henne nå, at jeg hadde avslørt Karin Park som en overfladisk og forfengelig hit-maskin, men så kom hun altså med denne lille perlen av et svar. Hun har overbevist nå, og jeg tenker at det beste vil være å legge livet mitt i hennes hender, spørre om et personlig råd, og se om ikke hennes erfaringer som musiker kan bli til allmenngyldig livsvisdom for Putsj’ lesere:

Er det viktig å få en ny start i livet innimellom?

– Det er kjempeviktig å starte på nytt en gang i blant, uansett hva det gjelder. For to år siden fikk jeg en telefon fra sykehuset om at jeg hadde fått kreft, og ikke hadde mange år igjen og leve. Da jeg så dro på sykehuset viste det seg at de hadde blandet sammen noen prøver, og at jeg var frisk som en fisk. Men i løpet av de timene, hvor jeg trodde at jeg snart skulle dø, eller måtte begynne med cellegift eller noe sånt noe, så jeg plutselig alt krystallklart. Jeg tror at sånne brå hendelser kan bidra til at man ser ting på nye måter, alt fra hvilke mennesker som er viktig for en til hva slags klær man har på seg eller hva som helst, det er viktig å tenke over sin egen situasjon. Ofte kan det være litt mye jobb å sette i gang en sånn endringsprosess, og man tenker på alt man vil savne hvis man bryter opp fra noe, men som oftest tror jeg det er bra å rive opp røttene litt innimellom. En ting man kan legge i boden glemmer man fort, og det viser seg at man kan leve fint uten.