Slottsfjellfestivalen har fått mye ros for et godt og variert program og for et nydelig festivalområde. For min smak var mye av bookingen for kommers, da jeg har sett Kaizers Orchestra danse ompa til de dør alt for mange ganger, er lei av å se Anneli Drecker kle seg ut som Robyn på scenen med Røyksopp, og ikke er spesielt opptatt av bergensere i treningstøy. Jeg ser allikevel at de store headlinerne er nødvendige for å trekke folk til festivalen, og med de store bandene kommer også de mindre og kanskje mer interessante artistene.

Som Poploggeren jeg er, var mer interessert i nyere musikk og den litt smalere delen av årets program. Ved siden av Katy B, Crystal Castles, Pulled Apart By Horses, Razika med mer, som alle ga meg særdeles gode musikkopplevelser, går mye av applausen for den beste bookingen til P3s urørtscene. Ikke bare lå den behagelig og skjermet til i forhold til de større konsertscenene, men her fikk jeg også Slottsfjells kanskje beste konsertopplevelse med det (enda) så lille bandet Dråpe. Etter tre dager på Slottsfjell har jeg virkelig fått trua på ny norsk musikk, og det føles ikke bare godt, men også veldig riktig at Slottsfjell er åpen for samarbeid som uten tvil er gull verdt for små norske artister.

Under festivalen ble det sagt av flere at det ikke bare er bandene på Slottsfjell som gjør at festivalen vel verdt et besøk, men også alt rundt konsertene. Dette er jeg enig i, da området til festivalen er unik, og det ved siden av en nydelig beliggenhet og god utnytting av området, har et tilbud av etterfester til og med store festivaler som Øyafestivalen burde sikle etter. Hvilke andre festivaler kan ved siden av å ha sitt eget utested (nyåpnede Total) vise til ravefest i en gigantisk bunker?

Kastellnatt er nesten grunn alene til å dra til Tønsberg under Slottsfjell, for jeg har ikke sett flere glade og dansende nordmenn noensinne. Dekor, DJs, glowsticks og scenelys, dæven! Jeg skulle ønske kastellnatt fantes i Oslosentrum hver helg. Kastellnatt er uten tvil med på å heve inntrykket av festivalopplevelsen, og setter også et utenlandsk preg på en ellers så idyllisk norsk festival. Jeg er ikke uthvilt ettet Slottsfjell, men jeg har i hvert fall følelse av å ha vært på en eksotisk ferietur.

Som en slags oppsummering av mye moro, vil jeg trekke frem inntrykket av en svært hyggelig festival, som både er bred og smal i kantene, med et svært godt tilbud om fester natten lang og solnedganger jeg sent vil glemme.

Alice Glass tar som vanlig kontrollen under Craystal Castles på Baglerscenen.

Anthrax trakk folket.

Harrys gym på Kongescenen.

Formiddagshygge på toppen av fjellet.

Vokalist Hanne Olsen Solem  og trommis Eirik Kirkemyr i Dråpe

Magisk solnedgang under Røyksopp.

Vil du på Slottsfjell-festivalen i år? Kanskje du innerst inne kunne tenke deg å sjekke opp en av artistene som spiller på festivalen også? Topp! Poplogg gir deg nemlig muligheten til å vinne festivalpass hvis du forteller oss hvordan!

For å bli med i trekningen må du gjøre følgende:

Sjekk ut årets line-up, se deg ut en artist (eller band) du helst kunne tenke deg å sjekke opp (fullstendig oversikt finner du her, Lars Vaular er bare en av mange mulige). Tenk så ut hvordan du ville gått frem,  gå inn på Poplogg-siden vår på Facebook og post sjekkeplanen din på veggen vår.

Konkurransen varer til fredag 03.06, kl. 15:00, så du må altså poste en kreativ, morsomt eller skikkelig teit sjekkemåte innen da.

Lykke til!

Hvis du, i likhet med meg og mange andre er «lei av den åndsfattige overflatebehandlingen populærmusikken får i dagspressen» (sitat arrangementsinvitasjonen) kan du i kveld gå på debatt om akkurat dette på Mono i regi av Musikkforum. Paneldeltakere er Morgenbladets Magnus Andersson, Martin Bjørnersen fra samme sted og Bernt Erik Pedersen fra Dagsavisen. Senere på samme sted spiller et band fra Calgary ved navn Woodpigeon, og det er slettest ikke det styggeste jeg har hørt i mitt liv. Om du ser konserten og har lyst til å gi det en mer eller mindre åndsfattig overflatebehandling på herværende nettsted, så ta kontakt, du er hjertelig velkommen til å høyne nivået på norsk musikkritikk, det skal ikke så mye til.

Med mindre du fortsatt digger Skunk Anansie så er onsdag en heller laber dag på konsertfronten. Torsdag tar det seg derimot skikkelig opp igjen med britiske The Vaccines på Internasjonalen, amerikanske Oh No Oh My på Mono. Skikkelig fine band begge to! I tillegg spiller Wire, på John Dee, Miike Snow på Rockefeller, Kristin Minde på Blå, og ikke minst slagverktrioen SISU som på Parkteatret skal urfremføre verket «3.33.33″, basert på en monolog av forfatteren Thorvald Steen om den finske langrennsløperen Veikko Hakulinen som vant OL-gull i Oslo på 50 km med den klassiske tiden 3.33.33. Er du som meg velger du allikevel Oh No Oh My.

På fredag skulle Norman Blakes band Jonny spille på Parkteatret, men dette har blitt avlyst. Dermed står fredag 4. mars relativt ribbet tilbake, men det går an å for eksempel prøve seg med Seppuku Zephyr Dance på Verkstedet. Bandet var med på 2009s samleplate «OSLO 2″, men det har vært stille i ettertid, verdt å sjekke ut hva som har skjedd siden den gang. Litt Pixies, litt Arcade Fire, mye fiolin.

På lørdag skjer det noe så unikt som at en portugisisk artist spiller på Mono. Det burde alle få med seg. Det handler om en fyr ved navn DD Peartree som også skryter på seg å være irsk, og musikken høres vel litt mer irsk enn portugisisk ut. Lørdagsgodt på Mono altså. Senere på kvelden er det både Get Dancy med Kakkmaddafakka på Parkteatret for festglade, Rest Of My Life og Dråpe på Gloria Flames for de støyglade, de der Motorpsycho på Rockefeller for de motorpsychoglade, men mest av alt: Frälsaren Från Frölunda, Håkan Hellstrøm, på Sentrum Scene for de som er både triste og glade. Håkan er nå så allment populær at det snart er mistenkelig, men han kan jo uansett ikke bli mer skamløs enn han alltid har vært. Ha en fin helg, og husk Poplogg på Radio Nova 99,3 klokka fire på søndag.

Tirsdag:

På tirsdag anbefaler jeg deg på det sterkeste å ta turen til Sound of Mu for å få med deg lanseringen av kunstzinen Philophopherph phone som er laget av Andreas Ervik, eller Brian Beluga som han kaller seg i kunstnersammenheng. Fanzinen gis ut av det svenske forlaget Svartkonst, og i forbindelse med lanseringen blir det også utstilling på Mu denne uka. Verket er fullt av populærkulturelle referanser, med blant annet henvisninger til Harry Potter-universet og E.T, og om du føler at Andreas Ervik er et navn du har hørt før, er det nok fordi du har lest det på byline-linjen i Morgenbladet. Slippfesten og utstillingen åpner kl 19.30.

Onsdag:

Etter en nordisk musikkuke er det nå tid for å se til sør-Europa, nærmere bestemt til Torino i Italia. På onsdag spiller det temmelig ukjente bandet Drink To Me på Mono, og dit tror jeg det kan være vel verdt å ta turen. Lo-fi produksjon + supercatchy låter + plata Brazil (som er produsert av Alessio Natalizia fra Banjo or Freakout og Disco Drive) i bagasjen = en bra kveld på Mono! Og det beste av alt? Du kan varme opp til konserten med å laste ned plata helt gratis her. Jeg elsker allerede låta B1 – sjekk den ut du óg!

Torsdag:

Fra torsdag av går den alternative scenekunstfestivalen Marstrand Volum III av stabelen på Black Box på Rodeløkka. Ikke la deg skremme av at du muligens ikke har hørt så mye om dramatikerne som settes opp eller om kompaniene som gjester festivalen: Dette er stedet for deg som vil oppleve noe nytt, spennende og uventet! Scenekunstbegrepet til festivalen er dessuten veldig vidt, og programmet omfatter også pianokonserter, performancekunst, seminarer og ikke minst konsert på Blå på fredag med KTL, et av de mange prosjektene til Stephen O’Malley.

Fredag:

Fredag er det klart for vårens første Capitol Club, klubbkonseptet til bookingbyrået Goldstar. Det betyr nesten alltid gode liveband, og denne gangen er ikke noe unntak, for på scenen står radio 9, Bungalow Ranchstyle og skotske The Phantom Band.

Lørdag og søndag:

Lørdag og søndag håper vi at du vil leke med oss i Poplogg! Lørdag spiller vi opp til dans på Revolver, og søndag spiller vi opp til stemning i radioapparatet ditt klokka 16.00. Sees!

Jenny Hval var undertegnedes favoritt på by;Larms første dag

Ting jeg så på by;larm på torsdag og hva jeg syntes om dem – i tilfelle du er interessert i å vite. Løypa var som følger: Sassybeat – Britta Persson – Lars Wiik – Jenny Hval. Det var jevn stigning hele veien.Sassybeat på Gamla. Hadde dette vært på UKM så hadde jeg blitt dødsimponert, men så er det jo liksom ikke det da. Har ikke lyst til å si noe ekkelt om disse fantastisk talentfulle unge menneskene, har mer lyst til å si noe ekkelt om bransjeulvene som alle hadde kjent lukta av ferskt musikkbransjekjøtt, og sirklet rundt årets forhåndshype med sikkelet såvidt innafor leppene. Nå har jeg vel allerede gjort det.

Britta Persson spilte på Tilt, og sjelden har vel stempelet «bedre på plate» vært mer fortjent. Bandet bestod av tatoverte 80-tallssvensker pluss et levende freakshow av en kvinnelig keyboardist, og lyden var til tider helt forferdelig. Men Britta Persson er skamløst sjarmerende, og noen ganger kunne man skimte de gode låtene bak den sure koringa og det absurde bandet.

Lars Wiik har hatt knallbra låter på myspace i årevis og ble visstnok nominert til Spellemannspris for beste metal i 1998. Aluco kalte han seg en gang også, og jeg har alltid hatt lyst til å se han live. Det har imidlertid vært vanskelig å få til siden det hører med til sjeldenhetene at han gjør konserter. For anledningen hadde han tatt med seg en basstromme som han akkompagnerte den aggresive kassegitarspillinga si med. Snålt, og kanskje er det det som skal til for å skille seg litt ut i mengden av singer/songwriter med nydelige stemmer og flotte låter. Selv kunne jeg godt ha klart meg uten tromma og sinnaspillinga, for etter min mening er låtene hans enda flottere og stemmen hans enda nydeligere enn de aller fleste jeg vet om. Vakkert! Det eneste minuset må kanskje være at det ser ut som om han virkelig mistrives med å spille konsert. (Kanskje er det slemt av meg å si det, kanskje hadde han jobbet kjempehardt for å prøve å se ut som om han ikke mistrivdes og kanskje var han ganske fornøyd med resultatet. Hva vet vel jeg, men det så i hvert fall ut som om det å spille konsert ikke akkurat var noe han gjorde med glede.)

Jenny Hval i Jakobkirka var utvilsomt kveldens høydepunkt for min del. Jeg har aldri hørt spesielt mye på Rockettotheysky og jeg har bare lest bruddstykker av romanen hennes, men allikevel nærer jeg av en eller annen grunn en enorm respekt for Jenny Hval. Kanskje har jeg hatt inntrykket av at dette er et menneske som virkelig vet hva hun driver med, og som tar det med alt det alvoret man bør ta det med dersom man driver med kunst på hennes nivå. Konserten i går forsterket bare det inntrykket. Gitaristen spilte med bue på gitaren sin i første låt, og det er vanligvis et typisk turn-off for min del, men derfra gikk det bare én vei. De små styggvakre partiene som skjærer i ørene ble alltid avløst av de nydeligste harmonier og melodier som jeg har hørt på lang tid. Hun har en sånn vanvittig kontroll både på stemmen sin og på hele uttrykket at det bare er å gi seg over. Noe av det dvelende gitarspillet på obskure akkorder minna meg om Tiny Vipers, men Hvals usedvanlig vakre stemme gjør at hun har et mye større musikalsk register å spille på enn den noe repetative Tiny Vipers. Det er sjelden man opplever noen som kan kombinere  formidlingsevne og musikkforståelse på et så høyt nivå.

Sammen med kuldegradene er By:larm nok en gang over oss, og det er bare å innse at resten av uka bør handle om ny norsk musikk. Fo fullstendig program over arrangementer under By:larm kan du selvfølgelig besøke deres hjemmeside, men la meg raskt plukke ut noen personlige favoritter du bør få med deg.

I år er det over tjue forskjellige steder du kan nyte halvtimeskonserter i ekte bransjehorestil, og de fleste artistene er norske, selv om det f. eks er band som Dungen og Britta Persson som besøker oss fra nabolandet. De fleste bandene spiller to-tre ganger, så det er absolutt mulig å få med seg de fleste.

Band du ikke bør gå glipp av er: Team Me, Lukestar, Einar Stray, Jonas Alaska, Montee, Honningbarna, 120 Days, Blood Command, Norma Sass, Telephones, Britta Persson, og ja, listen er så endelang at jeg stopper her. By:larm blir nok langt fra kjedelig, og heldigvis finnes det også gratis alternativer for deg som er blakk. Urørt holder egene vorspiel på Internasjonalen, og har booket et glimrende program med mye spennende norskt. Det er også muligheter for å holde seg til én scene en hel kveld og betale éntre i døra.

Tre fjerdedeler av Poplogg-redaksjonen vil være å finne på Spoon train label night på Mono, og dette blir garantert en finfin kveld. Her skal fine Oslo-band som Honeytraps, mylittlepony, Lama og Einar stray spille.

Det er altså By:larm som gjelder fra ende til annen denne uka, og på søndag mellom 16:00 – 17:00 kan du få Poploggs oppsummering av hele bransjefesten. Forøvrig er Radio Nova offisiell sammarbeidspartner med By:larm, og vil sende festivalradio hver dag på 93,9 eller radionova.no

Nå jeg løpe, By:larm er snart i gang!

Men nok fjas. Det er mange av de samme folka bak adventtidas store redning de siste åra, Alternativ Julekalender, som står bak Riot Factory. The Hex er det eneste av banda med singel som ikke også er på underlabelet, og de skiller seg kanskje litt ut lydmessig også. «Hardcore» står det i soundloud-tag’en, men jeg er usikker på om det stemmer, en ting jeg er sikker på er i hvert fall at jeg uansett ikke kan omtales som noen ekspert på kategoriseringer av ulike former for hard rock, så her trekker jeg meg stille tilbake.

De tre andre bandene hører mer sammen. The Avalanche har blitt tildelt soundcloud-tag’en «shoegaze», mens Dråpe og Angelica’s Elegy har blitt putta inn i indiepop-båsen. Kanskje er det litt av begge i alle tre, og kanskje også litt «post-rock». Det er et tydelig slektskap mellom de tre banda, og hvis vi skal sette den inn i en litt større sammenheng, da med vekt på ordet «litt», kunne man kanskje tenkte seg at andre samtidige norske band som kunne ha vært på labelet er for eksempel Youth Pictures of Florence Henderson, The Megaphonic Thrift og Cold Mailman. Alle de fire singlene kan du høre her.

Min favoritt kan du høre her: Angelica’s Elegy – You Should Smile by Riot Factory & Sad Songs For Happy People

Amerikanske La Sera er soloprosjektet til Katy Goodman fra Vivian Girls, og hun gjør sin første Norges-opptreden på Revolver i kveld. Her er en splatter-video til singelen «Never Come Around»:

Onsdag blir valgmulighetene litt flere. Blant annet er det slippfest for plata med den passende tittelen «Døgnvill i Ash-shamal», som gis ut av bandet Magnificent Sun, et band med tekster på norsk om oljeutvinning og lignende. Platecoveret er en snedig fotomontasje hvor Monolitten i Frognerparken er bytta ut med en oljeplattform. Kanskje verdt å sjekke ut. Det samme kanskje-stempelet fester seg ved både Cosmic Delay, som spiller på John Dee, og spanske El Guincho som gjester Blå. Sistnevnte presenteres av Smug som del av en slags spansk bølge, og for de av oss som ikke kan få nok av La Casa Azul og resten av stallen til Elefant Records er jo det godt nytt. Dette er imidlertid hakket mer Ibiza enn Barcelona, selv om han visstnok er fra Barcelona. Elefant Records holder til i Madrid, og nei, jeg aner ikke hvor jeg vil hen med dette.

Torsdag blir det færre kanskje, men destod flere bænkers: Einar Stray har slippfest for sin nye plate på Mono, vi snakker 9/10 hos the 405, 6/7 hos groove.no, og terningkast fem i den noe mindre tungtveiende publikasjonen Aftenposten. Norges kanskje aller beste band, Hiawata slipper også sin nye plate, med det ganske så småsmarte navnte «Backs To The Future». Dette selvfølgelig til stormende jubel på Internasjonalen. Samtidig spiller Sandra Kolstad på Revolver i anledning Indieseksuell. Etterpå blir det både Yé Yé, og Go Go ved DJ Skantze på Dattera Til Hagen. Ingen dårlig torsdagskveld!

På fredag er det egentlig åpenbare habilitetshensyn som gjør at vi ikke kan anbefale mylittleponys slippfest på Parkteatret. Men når Dagsavisen i dag i sin nye spalte navngitt «Uka i Pop» både anbefaler og også omtaler disse for meg totalt ukjente menneskene som «Norges fremste indiepurister», da er det vanskelig å unngå en liten anbefaling. 10/10 hos Birds Sometimes Dance, og femmere i snart alle landets regionsaviser taler også sin sak. For ikke å snakke om det faktum at Pål &hans fantastiske djup-psykologiske ubalanse spiller support, og Micke Smygarn, verdens beste DJ fra Stockholms beste tweeclub «Club King Kong» skal spille plater. Nina Kinert er også svensk, og hun spiller på John Dee samme kveld. Blå får besøk av nok et spansk band, denne kvelden Crystal Fighters. De har følgende å melde: «We make fast dance music with Basque instruments, synthesizers and our voices. We play new material at every show, come and see us live.From somewhere high above the old hills of our home, The love will come to conquer.»

Lørdag stiller Blå med finfine Azure Ray. De har vært med på platene til Bright Eyes. Say no more.

Søndag kan det virke som om musikere fra Oslo Filharmonien skal spille låter av Joni Mitchell og Kate Bush på Mono. Det høres spennende ut, men hvis man har råd til det trumfes det kanskje av eks-Belle & Sebastian Isobel Campbell som spiller akustisk med Mark Lanegan på Rockefeller.

Er du interessert i film, og norsk film spesielt, vil jeg anbefale å ta turen til Blå på tirsdag. Litteratur på Blå lover intet mindre enn den STORE debatten om norsk film, under tittelen «Hvem har bestemt?» Og det er jo et rimelig spørsmål å stille, for hvem er det egentlig som styrer hvilken retning norsk film skal gå i og har beveget seg i siden 00-tallet? Det vet kanskje Nikolaj Frobenius, forfatter og tidligere spillefilmkonsulent, eller regissør Øystein Stene, som begge deltar på debatten.

På onsdag syns jeg du skal gjøre noe skikkelig jævlig. Klokka 12.00, midt på blankeste formiddagen, inviterer nemlig Marianne Aulie og Vebjørn og Aune Sand til «Vinterpannekake- og bløtkakefest» på Allkopi Concept Store. Målet er selvsagt å selge noe av «kunsten» sin, og de lover signeringer og det hele. Men jeg ser også for meg at sjansen er stor for at Magnum- og Cristalflaskene sikkert ligger på lur, og hvem har vel ikke lyst til å finne ut hva en «vinterpannekake» er?

Torsdag kan du bruke på å bearbeide de traumatiske bildene av Sand-brødrene som slafser i seg pannekaker ved å gå på slippfesten til fantastiske Team Me på Mono. Vi i Poplogg elsker Team Me og det burde dere også, så så mye mer er det ikke å si annet enn at det blir fint og bra og alt sånt.

Fredag syns jeg du skal ikle deg det mest hippe og trendy du har, og stikke på Mote med mening på Fabrikken (Vulkan). Det er noe så utradisjonelt som et motearrangement for et godt formål – de samler nemlig inn penger til en forening for barn av rusmisbrukere. I tillegg til å vise høst- og vinterkolleksjonen til den fargerike og eksentriske (men kule!) designeren Tina Haagensen blir det musikalske bidrag fra kule og velkledde jenter som Margaret Berger og Samsaya.

Det er på mange måter i Dumpa det skjer denne uka, for også på lørdag kommer jeg til å befinne meg på Blå. Da spiller nemlig Glasser, og jeg ser for meg at det blir både dansbart, vakkert og stilig. 2010-plata «Ring» ble av mange tatt med på årsbeste-listene, og nylig kom Lindstrøm med en sykt fin remix av «Mirrorage».

Glasser-konserten skal vi sikkert snakke om på Poplogg på Radio Nova på søndag, og hva annet er vel en bedre avslutning på uka i pop enn å høre på tre-fire bakfulle popentusiaster?

Sleigh Bells spilte på Blå i går, og alle hipsterhjerter gledet seg. Personlig fikk jeg ikke med meg konserten de spilte på øya i sommer fordi jeg var i verdens lengste kø for å komme inn på området, og sto under en paraply og var sur, så mitt lille hjerte gledet seg det også.

I går ankom jeg altå et utsolgt Blå, hadde avtalt å komme litt sent for å slippe unna oppvarmingsbandet, men på Blå hadde de skjønt at det gjaldt å dra ut tiden. Så jeg så Deathcrush, og det var en pine, akkurat som forrige gangen jeg så de spille. Oppvarmingsband er farlige greier, i dette tilfellet gikk jeg fra å være blid og forventningsfull til potte sur i løpet av få sekunder, og jeg var ikke den eneste.

Folk var allikevel forventningsfulle, det kunne jeg se bak hatter, kåper og røde lepper, Sleigh Bells er kult. Og det er de da også. Da de endelig kom på scenen etter oppvarming og djing var det ordentlig morro. Det var strobelys, og en entusiastisk Aleksis Krauss som er tøff og sexy, selv om hun synger som en søt liten jentunge. Stobelys, gitar, elendig lyd, litt allsang på Rill Rill, og danseføttene begynte å bevege seg. Men så, ut av intet ba Aleksis DJen om å skru på musikken, for disse menneskene vil danse, og det var det. Djen gjorde som hun sa, og borte ble Sleigh Bells, for å ikke komme tilbake.

Det var kort, begynte å bli skikkelig bra, men så var det slutt, og jeg føler meg litt snytt. Det kan nesten virke som om Sleigh Bells er redd for å bli lei av seg selv, og kutter reportoaret sitt til et absolutt minimum. Kanskje de prøver å gjøre europaturneen så raskt som mulig, kanskje var det veldig bra drikkevarer backstage, hvem vet. Jeg er nemlig rimelig sikker på at plata  er lengre enn det konserten var, og hvis det er slik det skal være nøyer jeg meg med å se de  spille på festivaler i stedet. For det var jo bra, jeg ville bare ha mye mer. Foreløpig trengs det mange flere låter før jeg beveger meg inn i hipstergryta igjen.

Ps. Bildet er tatt av meg, med en iPhone i strobelyset. Det er ikke bra, men ganske beskrivende for konserten allikevel.

Dobbelt ps. Hadde vi i Poplogg vært opptatt av å rulle terninger, hadde dette blitt en terning tre. 3 altså.