Det er mange som misliker november. Det begynner å bli ordentlig kaldt, det regner og snør om hverandre, og man må ta frem selbuvottene fra den nederste skuffen i kommoden. På med stilongs, ullgenser, og hold blikket rettet mot bakken, for bladene du bare for noen uker siden syntes var vakre i all sin oransjehet, er nå glatte, brune og livsfarlige. Mist konsentrasjonen en gang, og det er gjort. Du ligger på asfalten og kaver. Også er det frostrøyken. Den er umulig å overse, og ikke en gang når sola står lavt på himmelen og skinner så sterkt den bare ønsker, klarer den å overvinne den. Fuck november, tenker du. Drittmåned, jeg savner oktober! Jeg er enig. Jeg hater også november.
Men jeg har funnet en kur! Kuren School of Seven Bells, og albumet er kalt «Disconnect From Desire». Jeg har ikke noen bedre forklaring på hvorfor det er en bra kur enn at dette er et sabla bra album, og sabla bra album gjør meg glad. SVIIB lager musikk som er perfekt for turgåere. Musikken er melodiøs, vakker, og hvis jeg skal sette en merkelapp på produktet deres, som så mange ønsker at man skal gjøre, får jeg vel kalle det elektronisk drømmepop, som så mange har gjort før meg. Det er så innmari stemningsfullt, og vokalen får meg nesten (bare nesten altså) til å grine litt innimellom.
Det kan godt hende du knytter albumet til noe helt annet enn meg, kanskje til en helt annen måned. Albumet kom tross alt i juli, så jeg er faktisk litt sent ute.Jeg kan tenke meg ”Disconnect From Desire” også er fin å høre på hvis man kjører en båt rundt på Sørlandet en varm sommerdag, eller hvis man sitter i en park og nyter første pils utendørs en gang i begynnelsen av mai. Albumet passer sikkert også godt til å stå på det høyeste fjellet i Norge, med iPoden i øret, mens man titter utover Jotunheimen og får lyst til å hyle høyt av glede. Jeg vet ikke, for jeg har ikke prøvd det , men jeg kan tenke meg det.
”Disconnect From Desire” har blitt mitt november soundtrack, og mens jeg tusler rundt i Oslos mørke gater, titter på de sleipe bladene, som i hvert fall ikke skal få meg til å tryne, banner fordi jeg nok en gang har glemt å ta vottene ut fra den nederste skuffen i kommoden, er jeg egentlig ganske fornøyd. Jeg tenker at november kan være litt fin allikevel. Seriøst, du burde prøve det du også. Hvem orker å høre gitarsoloen til Slash uansett liksom.
På tide med ny dansegulvsmusikk. Givers er fra Lafayette, Louisiana og høres ut som noe fra Afrika, omtrent som Paul Simon.
Lei av Vampire Weekend, men ikke lei av vuggende trommer og telecaster-jokking? Hør på Givers.
De er for tida på USA-turné med Ra Ra Riot, og har fått seg fancy bookingbyrå både over there og i Europa, så vi ser dem nok i en kjeller i Oslo snart.
«Up, up, up»=strålende låt! Men ja, vi innser at den kvinnelige vokalisten av og til høres ut som Ida Maria. Ouch.
Nå starter vi en ny serie her på Poplogg, og fra og med i dag kan du hver uke (forhåpentligvis hver mandag) fremover klikke deg inn til oss for å få en ærlig og subjektiv guide til hva vi mener er verdt å få med seg på kulturfronten i Oslo den kommende 7-dagerssyklusen samfunnet refererer til som uka. Velkommen til første utgave av Uka i Pop! Les mer…
Finland har 5,2 millioner innbyggere, og minst tre av dem lager fin musikk under navnet Paperfangs. Flere fakta om Finland har jeg ikke for hånden, men det er jo vanlig å referere til et eller annet fiffig kulturprodukt i overskriften når man skal skrive om andre fiffige kulturprodukter. Erlend Loes roman med samme navn som overskriften synes jeg for øvrig at er alldeles strålende, kanskje hans aller beste. Føler du at alt flyter? Frykt ikke. I Finland er det snart vinter, og alt vann fryser til fast, fin is. Les mer…
Belle & Sebastian er endelig, endelig tilbake, og hvordan finnes det en bedre måte å gjøre comeback på enn med sitt eget, spesialproduserte TV-program? «Write About Love» kan du se i sin helhet over, og er et halvtimeslangt TV-program av, om og med et av verdens aller beste band. Les mer…
Av forrige ukes Fillmore- og San Francisco-utskeielser var det faktisk en oppvarmingsartist jeg på forhånd hadde gleda meg mest til å se.
Men da Dominique Young Unique gikk på scenen før mitt kjære, elskede Dirty Projectors, stod jeg på Geary Street og digga fantastisk kul uteligger-jazz og smugkikka på det som offisielt må være verdens hotteste dude mens han dansa seg over fortauet mot dit jeg stod og venta på bussen.
The Fillmore har gamle tregulv som gynger når publikum digger, tunge, mørkerøde fløyelstepper på scenen, enorme lysekroner i taket og skeive trapper, kroker, kriker og ganger der du kan gå deg vill blant bilder av alle de legendariske bandene som har spilt her siden 1968. Les mer…
Jeg lever i en internasjonal boble, og ser lite til fordums hippier foreløpig. I huset mitt snakkes det spansk, tysk, engelsk og knotete norsk-dansk om hverandre – og hver morgen når vi setter fra oss skål og skje med rester av oppspist frokostblanding og springer ut døra for å rekke forelesning er det alltid en eller annen som roper: Prøv å bli venner med en amerikaner i dag, da!
Noen ganger gis det ut kulturprodukter som er så åpenbart riktige at de totalt overflødiggjør etthvert forsøk på beskrivelse, anbefaling eller analyse. Det holder lenge å si hva det er, og så sier det seg selv bare ved å høre på tittelen og kanskje en kort «tagline» at dette er noe man må få med seg. Frode Gryttens Odda-orienterte gjendikting av Morriseys tekster fra «The Queen Is Dead» (1986) er utvilsomt et av disse. Les mer…
Ny uke, ny pop.
Finland har 5,2 millioner innbyggere, og minst tre av dem lager fin musikk under navnet Paperfangs. Flere fakta om Finland har jeg ikke for hånden, men det er jo vanlig å referere til et eller annet fiffig kulturprodukt i overskriften når man skal skrive om andre fiffige kulturprodukter. Erlend Loes roman med samme navn som overskriften synes jeg for øvrig at er alldeles strålende, kanskje hans aller beste. Føler du at alt flyter? Frykt ikke. I Finland er det snart vinter, og alt vann fryser til fast, fin is. 
Noen ganger gis det ut kulturprodukter som er så åpenbart riktige at de totalt overflødiggjør etthvert forsøk på beskrivelse, anbefaling eller analyse. Det holder lenge å si hva det er, og så sier det seg selv bare ved å høre på tittelen og kanskje en kort «tagline» at dette er noe man må få med seg. Frode Gryttens Odda-orienterte gjendikting av Morriseys tekster fra «The Queen Is Dead» (1986) er utvilsomt et av disse.
Siste kommentarer