En som absolutt er med på nostalgi-trippen er Eugene Mcguinness fra London, som gav ut LP’en «The Early Learnings of Eugene Mcguinness» tidligere i 2009. Det er kanskje ikke så mye det musikalske uttrykket som er så forferdelig gammeldags, men det visuelle har noe umiskjennelig 60-talls over seg. Ta bare låta «Fonz» som handler om den fiktive TV-karakteren «Fonzie» fra serien «Happy Days» som gikk mellom 1974 og 1984.

Justin Hayward-Young aka Jay Jay Pistolet, også han fra London, er temmelig, ja, kjent. Men flott allikevel! Videoen til debutsingelen We Are Free er ikke overvettes spennende, men gir i det minste en god innføring i hvordan danse med en glassbolle på hodet. Så veit du det til neste gang.

Og til slutt: Mumford and Sons, med Marcus Mumford i spissen, som en del av dere kanskje fikk med dere på konserten med Laura Marling på Blå våren 2008. Det var ganske fantastisk hvordan en mann var et helt band i seg selv, og det stort sett bare med stoler, fiolinkasser og en krakk som instrumenter. Tidligere i høst kom singelen Little Lion Man, og 6. oktober slapp de debutalbumet Sigh No More. Hvis ikke dette blir 2009s Noah and the Whale blir jeg litt bekymra. Min favorittsang har hele tiden vært White Blank Page, og hva passer vel bedre for et band som Mumford and Sons enn å spille i en litt gammeldags bokhandel?