Super700- Lovebites

Mein gott. Jeg har akkurat kommet hjem etter en skjellsettende tysk dobbelkonsert på en av Beijings mer kredible scener. Det betyr ikke nødvendigvis så mye, det visste jeg jo fra før, men altså. Dette må prosesseres, fortrenges ut av mitt hode og ned på virtuelt papir før jeg legger meg, så jeg ikke våkner med tyske riff I hodet I morgen tidlig. Mein gott.

Konserten, som så lovende, og hylende misvisende skulle det vise seg, ble presentert som indiepop straight from Berlin, bestod av to mistenkelig ukjente band; Mit og Super700. Konserthungrig som jeg var I denne (enn så lenge) konsertørkenen av en by, var denne hildringen det nærmeste jeg kom. Jeg tvang også med meg to intetanende medsammensvorne. Jeg er lei for det.

Jeg hadde gjort en unnselig mengde forarbeid, ved å spore opp banda på Spotify og skimme gjennom. Greit nok. Tidvis lovende. I etterpåklokskapens lys spørs det om ikke Super700s platecover burde fortalt meg noe.

Konserten startet med Mit, en slags bindestreksrock, noe elektronisk og noe post noe, de hadde I allefall en Mac og to trommiser på scenen. 120 days møter Crystal Castles på en tysk nattklubb, med en bitteliten hylende vokalist I front. Med høyst uregulert laserbruk og mye tysk klubbnostalgi, inkludert Whigfieldreferanser, ble det faktisk ikke så verst. Bloggepossyen I Oslo ville tatt I mot med åpne armer og briller uten glass I. Et par gullsupper senere, som GinTonic heter her på berget, og vi var klare for headlineren Super700. Lite ante vi, og alt det der.

Førsteinntrykk: Briskeby med tysk extreme makeover. Lise Karlsnes I ekte Läderhosen og lakserosa fallskjerm. Gitarist kledd I skjorte, slips og… Adidasbukse. Dette treffer jo forsåvidt den kinesiske folkesjela ganske spot on, men jeg mistenker at akkurat det var utilsikta. Tankene går mer I retning arbeiderklasse I Liverpool. Bassisten for sin del stilte I nu-metal-habitt, med hodeskalle-t-skjorte, hiphopbukse og tendenser til crabcore. Keyboardisten hadde pynta seg for anledningen, med en smakfull blazer over t-skjorta, antakeligvis en smash hit i Hirtshals. Med dette noe kaotiske visuelle uttrykket som utgangspunkt bega de seg ut på noe som kunne ligne på generisk poprock, med semi-catchy refreng og vagt hitpotensiale. Det var imidlertid før synthstryk entret lydbildet. Når ble det lov utenfor Finland? Uten hemninger kastet de seg inn I episk fantasyrock med ambisjoner som ville gjort Muse forlegne. Vokalisten lirte av seg, oppå dette, ett eller annet soul-liknende jammer. Men hvorfor begrense seg til fire sjangre? Vi vil ikke i bås, ropte bandet, og kastet seg og sine blazere inn itotalt begivenhetsløs shoegazer- postrock, og rundet av kalaset med et heavyriff som gikk og gikk, rundt regnet og helt på ordentlig, ca 400 ganger. Vi telte. Sju minutter, samme fire tonene, ikke engang tilløp til visuell underholdning, om og om og om og om og om igjen, og da jeg tenkte at nå begynner dette å bli Flight of the Concords-parodisk, så var de jammen meg bare halvveis. Som dyr fanget I frontlykta til en tysk trailer skjønte vi ikke riktig hva som skjedde før det var for sent, og forlot lokalet i vantro først da bandet entret scenen for ekstranummer, etter i beste fall spredt applaus fra alle tolv publikummerne. Jeg kan desverre ikke rapportere om kvelden endte i Attack! Attack!-cover eller ikke. «I feel lovebite» ble det messet fra läderhosen fatale på scenen, men dette var i alle betydninger nærmere en voldtekt.

Super700- snart på en scene nær deg. Nærmeste nødutgang kan være bak deg.