Hvorfor? Fordi de alle er skrevet eller regisstert av kvinner, eller har en kvinne i hovedrollen – og i Norge finner du få jenter på et filmsett, uansett om det er foran eller bak kamera.

På Kulturnytt i P2 i går meldte de at hele den norske filmbransjen stiller seg bak 26 konkrete tiltak som skal kvotere inn kvinner i alle ledd av norsk filmproduksjon, lagt fram av en arbeidsgruppe med Nina Grünfeldt i spissen. Det vil si alle, med unntak av én gammel, grinete gubbe. Erik Poppe mener at årsaken til at det er så få kvinner i norsk film er fordi filmproduksjon ikke egner seg for kvinner siden det vanskelig lar seg kombinere med det å være i en «omsorgssituasjon», og ser med det glatt bort fra det at mange ikke har barn, eller faktisk greier å kombinere barn, en travel jobb og et ofte enda travlere sosialt liv.

Han skal absolutt få lov til å mene dette hvis han vil, men det er jo ingen grunn til å ikke faktisk sette igang konkrete tiltak. For selv om jeg er enig med Cathrine Holst, forfatter av boka «Hva er feminisme?» i at man skal være litt kritisk til overveldende statsfeminisme og grunnløs kvotering lar jeg meg foreløpig heller overbevise av Siri Senjes herlig bastante uttalelse om at «vi får skattekroner til å lage filmene våre, så dette er vår forbannede plikt. Jeg er mor til fire jenter og jeg vil at de skal kunne gå på kino å se sin historie og ikke bare guttas. Det synes jeg ikke vi har sett på veldig lenge nå.»

Og Poppes påstand om dårlige arbeidsforhold for kvinner i filmbransjen kan man tilbakevise med statistikk som viser at hvis en norsk filmskaper, kvinne eller mann, lager mer enn en film i løpet av livet så gjør de det omtrent så sjelden som hvert femte år. Da greier du å avpasse det med en eventuell «omsorgssituasjon».

Lost in Translation og Juno er begge blant yndlingsfilmene mine nettopp fordi de formidler noe jeg ikke har fått servert i noen norsk spillefilm hittil. Nemlig mitt liv. Mine tanker om hva jeg egentlig burde gjøre med livet mitt, situasjoner som ligner veldig på mine relasjoner til mennesker rundt meg, i mitt liv. Universelle historier, ja, men sjelden med noen med hestehale og bh i hovedrollen. Gode historier, ja, som «Reprise», «Den brysomme mannen» og «Nord». Men de er ikke mine.

Jenter identifiserer seg visstnok både med mannlige og kvinnelige karakterer, mens gutter kun identifiserer seg med mannlige. Sant eller ikke, det er ikke et argument mot kvinner på filmlerretet, fordi man må jo spørre seg om den enkle grunnen til at det er slik er at det er et så lite utvalg jenter å identifisere seg med? Selv jeg finner få heltinner, og jeg oppsøker dem bevisst.

Og selv med jenter i hovedrollen, bak manus eller i regissørstolen eksisterer det faktisk et enormt mangfold tanker, meninger og syn på livet, så slapp av: En kvinne på film er ikke synonymt med romantisk komedie/kostymedrama/offerroller, og kun det. Det er alt annet, og selvsagt akkurat disse sjangerne. Det er både dårlig og god film, uinspirert og sterkt spill, slappe manus og manus som biter fra seg.

Det er mange menn som har skapt fantastiske kvinneroller, og det er mange kvinner som har etablert noen skikkelig håpløse. At vi i framtida kan risikere å se litt flere filmer med eller av kvinner på kinoplakater i dette landet vil sikkert føre til mye rart og ikke nødvendigvis bare gode filmer, men mye verre enn kinoaktuelle «Tomme tønner» blir det vel neppe? Og da snakker jeg ikke om kvinnerollene engang.

Erik Poppes innsigelser stopper nok ikke den norske filmbransjen fra å gjøre som det blir foreslått; å øremerke penger til filmer med kvinner i nøkkelroller og å gi mer penger til filmer med jenter i hovedrollen. Så om du som leser dette vil se din historie og ditt liv på stort lerrett tror jeg nå er en bra tid for å starte på drømmeprosjektet.

Dama på bildet over er forresten den Oscarbelønnede manusforfatteren bak ideen og manuset til Juno, Diablo Cody. Hun jobba et år som stripper og skreiv boka «Candy Girl: A Year in the Life of an Unlikely Stripper» om det lettkledde livet. Så kanskje det rett og slett er Caroline Andersen som er løsningen på problemet?