I går kom nyheten om at Sveinungs bortadopterte bytting, Storås, blir mat for skifteretten. Leder for Storåsstyret mener at festivalen hadde blitt for smal de siste to årene, og syntes det “å ta en Arild Buli”; å bringe festivalen tilbake til “folket” gjennom økt grad av kommersialisme, virket som en god idé. Mitt beste gjett er at dette blir en smertefullt selvoppfyllende profeti, for å dra en Arild Buli inkluderer ikke bare å fylle skjelettet av en festival til randen av sjelløs kommersialisme, det inkluderer også å rævkjøre festivalen enda en gang.

Det siste som skjedde av nevneverdig nyhetsverdi før jeg forlot landet til fordel for østligere trakter, forutenom at rettsvesenet i Kongo ikke betaler strømregninga si, var at Quartfestivalen ble erklært død. Igjen. 60 ansatte kan se langt etter lønna si, og har dermed jobba gratis i ukesvis under Bulies ukyndige hender. Flere av de forsmådde ansatte i Quart var dessverre også ansatte under Toffens hovekonkurs i fjor sommer, og fikk heller aldri pengene sine derfra. Det er fellestegn ved disse to konkursene, men det er flere ulikheter.

Quarts konkurs, både den første og den siste, er et høykommersielt flaggskips undergang. Fjorårets konkurs var imidlertid en mer verdig avskjed med et festivalkonsept som hadde sett sine beste dager, og handler I mitt syn mer om tidens tann og evolusjon, enn om en festival I forfall. Quart fungerte på sine egne premisser, i en viss periode. Det var moro så lenge det varte, og alt det der. Men årets konkurs, derimot, og Bulis påtvungne comeback for festivalen, har I sin helhet vært en klein affære. Litt som PlanBs horrible gjenoppstandelse. Buli klarte å uttale «Målet var å lage noe tilsvarende som filmfestivalen i Cannes, med store stjerner som hadde tiltrukket seg mange mennesker«. Hvor i all verden er musikken i dette? Konkurs nummer to kan leses som at publikum, takk og lov, lukter sin spekulative kapitalist når de ser ham. Den kommersielle uthulingen av festivalen, selv til Quart å være, under Buli, fungerte som eksorsisme av all verdifull arv festivalen satt på. Bulis usammenhengende, desperate booking av alt rask av artister som på ett eller annet tidspunkt I løpet av sin karriere har fylt en stadion, vitner både om fravær av kjærlighet til musikk og forståelse av musikkelskere og festivalgjengere.

Hoves konkurs i fjor var forårsaket av det stikk motsatte. Anklager om spekulativ drift til side: det er åpenbart at Hoves fall var et resultat av våte gutteromsdrømmer om hvilken festival man ønsket å skape, sammen med relativt store skylapper for det problematiske med den økonomiske styringa. Det kan neppe påstås å være den økonomisk rasjonelle aktøren Toffen Gundersen som valgte å betale Jay Z hele Kongos erstatningskrav ovenfor Norge. Hove var tilsynelatende styrt av en reell, om enn noe hodeløs, musikkelskers ambisjon om en festival, og ikke først og fremst som en av mange veier til profitt. At gjenreisningen av Hove var like vellykket som originalversjonen, viser at det ikke var fordi Hove som festival er mer enn levedyktig.

Tilbake til Storås. Hvor det begynte å gå galt vet ikke jeg, men det virket åpenbart at det var Sveinungs skamløse mediafrieri i fjor da han hentet inn Caroline Andersen, som var en ganske stor spiker I kista: alle de negative mediaoppslagene om uenighet innad I festivalen og misnøyen med Sveinungs profilering førte i sin tur til Sveinungs avgang, men da var allerede skaden gjort, og årets styre hadde en formidabel jobb med å gjenreise Storås rykte, I følge festivalens dødsannonse, og greide det altså ikke.

Konklusjon: desperate forsøk på kommersialisering av en døende festival fungerer ikke. Bulis ekspempel viser også at festivalbransjen ikke er riktig arena om du er ute etter profitt (Eller om du er ute av stand til å telle). I følge løse tall gikk i fjor rundt halvparten av festivalene i underskudd. De som går bra, er i hovedsak de festivalene som startet i det små, som møysommelig har bygd seg opp en egen profil gjennom god, kredibel booking, og omtanke for viktigheten av en festivals sjel, eksempelvis Øya, Slottsfjell og Bukta. Poenget er ikke at det ikke finnes folk som tjener fett på festival, men det er i de aller fleste tilfeller ikke fordi festivalen ble startet som et forretningsforetak med plan om kortsiktig gevinst.

Kanskje er det derfor at de fleste festivaler er sjokkerende hyggelige, levende og skapende organismer, i hovedsak basert på frivillig dugnadsarbeid, og nettopp derfor er det akkurat der de beste folka I bransjen holder til. Det er forskjell på kommersielle trekkplaster for en festivals overlevelse, som de aller fleste festivaler opererer med, og kommersialisering av et festivalkonsept for å bruke festivalen som pengemaskin. At sistnevnte, altså Bulis praksis, går spektakulært til helvete, gir håp for norsk festivalframtid.