For et noen uker siden var den ikoniske, amerikanske fotografen Nan Goldin i Oslo. Dessverre druknet besøket i den enorme bølgen av norske band som samme helg inntok Youngstorget, og såvidt jeg husker tror jeg at jeg befant meg på noe sånt som et litt for langvarig nachspiel mens Nan var på Tronsmo for å signere bokversjonen av det som blir regnet som hennes hovedverk: The Ballad of Sexual Dependency.

Klisjéaktig nok var det i hipstermekkaet Berlin at jeg for første gang virkelig ble grepet av bildene til Nan, for der kom jeg for en stund siden over en større retrospektiv utstilling av verkene hennes. Det passer mer enn godt å se Nan Goldin-bilder i denne byen, siden hun selv har bodd der og noen av bildene hennes er derfra.

Kanskje det var nettopp det at jeg var i Berlin som gjorde det, eller måten bildene ble presentert på – som et slide-show på et gigantisk lerrett i et mørkt rom der vi utstillingsgjengere satt fordelt på tre enorme benker i rommet, med høy, omsluttende musikk valgt ut av Goldin selv på høytalerne.

Fra før har jeg sett utvalgte Goldin-bilder på samtidskunstmuseer i flere byer i Europa og i USA, men det var nok fordi vi fikk bildene presentert i en kronologisk og tematisk sammenheng at bildene for første gang virkelig slo pusten ut av meg, og gjorde det vanskelig å reise seg fra benken da slide-showet var over og vi allerede hadde brukt timesvis der inne.

Et par, tre bilder er liksom ikke nok til å virkelig gripe Goldins prosjekt fullt ut, fordi det faktisk handler om levde liv og virkelige, ekte mennesker med hud og kjøtt i Goldins bilder. Og kan man virkelig fange et helt liv med et par snapshots? Såklart ikke, og man kan vel strengt talt ikke fange det med tretten, eller tjueni, heller. Men det hjelper.

Nan Goldin ble forresten ifølge alltid hjelpsomme Wikipedia født i Boston i 1953, og begynte å fotografere etter at storesøsteren tok selvmord da Nan var rundt 15 år. Først tok hun bilder fra homo- og transemiljøet i Boston, før hun flyttet til New York og ble en del av undergrunnsmiljøet på Lower East Side fra slutten av 70-tallet. Det er fra denne perioden fram til utover 90-tallet at bildene i serien The Ballad of Sexual Dependency hører til.

Fra overmodig, ofte kjemisk lykke, og overveldende frihet og livsbegjær de første årene, sniker destruktive og voldelige forhold, overdoser, samlivsbrudd og spesielt aids-spøkelset seg inn på festen fra slutten av 80-tallet av, og gir både Nan og vennene slitne trekk i ansiktet, sorgtyngede øyne og i altfor mange av tilfellene: Den store slutten.

Goldins bilder rommer med andre ord både menneskelige topper høye som Empire State Building og dype kratere på størrelse med Ground Zero, og gjennom bildene sine forteller hun ikke bare historien om en by, et miljø og en tid, men også i aller høyeste grad historien om Kvinner og Menn, om hvorfor vi elsker og hater hverandre, om å vokse opp, leve livet vårt på den ene eller andre måten, om å dø ung eller gammel, og om hva som står igjen etter oss når vi har sagt et endelig ‘god natt’.

Jeg tror jeg leste en gang at Goldin opp gjennom årene stadig har hatt (og har?) et turbulent og problematisk forhold til pressen fordi de helst har villet grafse i pikante detaljer om sex og narkotika i stedet for å forsøke å se og respektere menneskene bak kokainstripene og de utpulte laknene på bildene hennes. Har du lest norske tabloidaviser det siste året har du sikkert allerede tenkt ‘Knausgård’ inni deg nå, og det er bare altfor fristende til at jeg klarer å la være å ta en liten Knausgård-parallell her.

For det er rimelig å gjenta et lite poeng som har kommet opp i den vedvarende ‘Knausgård-debatten’, om at dette gigantomane, stort sett kritikerroste, prosjektet han driver med, tross alt har blitt gjort en rekke ganger før, men siden det da har vært av kvinner har det stort sett blitt avfeid som urelevant, ikke-kunst, altfor utleverende, intimiserende og påtrengende. En kritikk også Goldin har møtt, til tross for statusen som en av vår tids mest betydningsfulle fotografer. Men Goldin (og Knausgård) beviser at det personlige også er estetikk, at det tilsynelatende ‘naturlige’, ‘ekte’ og ‘uberørte’ også er valgt ut og gjengitt gjennom et subjektivt blikk, en innstilt linse og en spisset penn.

Allikevel er det det ‘ekte’ som oftest blir trukket fram som den store kvaliteten ved Goldins bilder, altså. Temmelig motsigende, på samme måte som Knausgårds tilsynelatende personlige romanføljetong vekselsvis hylles og kritiseres for det personlige, det intime og det utleverende i prosjektet.

Men det er egentlig ikke Knusgård som er interessant her, ei heller Goldin! Det er nemlig dere fotobloggere jeg begynner å tenke på når jeg ser Goldins bilder. For Goldin er på mange måter en tidlig utgave av en blogger, der hun både med naivisme og ambisjoner dokumentere hvordan livene til folka hun var glad i forløp gjennom linsa.

Og er det ikke mye av det samme disse fotobloggerne driver med? Blir vi ikke stilt overfor de samme utviska grensene mellom det offentlige og private, det ‘ekte’ og ‘masken’ i møtet med alle disse bildene av rusa folk på fest? Tangerer ikke bildene både kunsten og søpla, samtidig?

Er det noen vi elsker å hate er det jo fotobloggere. Vi hater de for sin tilsynelatende endeløse narsissisme og hipsterske poseringsteknikker, men elsker bildene, innblikkene, de små glimtene av personen ‘bak’. Nan Goldin er eksepsjonell og hele hennes liv er så unikt at det bare er hun som kunne ha tatt de bildene hun har tatt. Men det begynner å bli noen år siden, og med så mange speilreflekskameraer i omløp som i dag lurer jeg på: Hvem tar bilder av blåmerkene nå?

‘Real memory, which these pictures trigger, is an invocation of the color, smell, sound, and physical presence, the density and flavor of life’ – Nan Goldin