Er du interessert i film, og norsk film spesielt, vil jeg anbefale å ta turen til Blå på tirsdag. Litteratur på Blå lover intet mindre enn den STORE debatten om norsk film, under tittelen «Hvem har bestemt?» Og det er jo et rimelig spørsmål å stille, for hvem er det egentlig som styrer hvilken retning norsk film skal gå i og har beveget seg i siden 00-tallet? Det vet kanskje Nikolaj Frobenius, forfatter og tidligere spillefilmkonsulent, eller regissør Øystein Stene, som begge deltar på debatten.

På onsdag syns jeg du skal gjøre noe skikkelig jævlig. Klokka 12.00, midt på blankeste formiddagen, inviterer nemlig Marianne Aulie og Vebjørn og Aune Sand til «Vinterpannekake- og bløtkakefest» på Allkopi Concept Store. Målet er selvsagt å selge noe av «kunsten» sin, og de lover signeringer og det hele. Men jeg ser også for meg at sjansen er stor for at Magnum- og Cristalflaskene sikkert ligger på lur, og hvem har vel ikke lyst til å finne ut hva en «vinterpannekake» er?

Torsdag kan du bruke på å bearbeide de traumatiske bildene av Sand-brødrene som slafser i seg pannekaker ved å gå på slippfesten til fantastiske Team Me på Mono. Vi i Poplogg elsker Team Me og det burde dere også, så så mye mer er det ikke å si annet enn at det blir fint og bra og alt sånt.

Fredag syns jeg du skal ikle deg det mest hippe og trendy du har, og stikke på Mote med mening på Fabrikken (Vulkan). Det er noe så utradisjonelt som et motearrangement for et godt formål – de samler nemlig inn penger til en forening for barn av rusmisbrukere. I tillegg til å vise høst- og vinterkolleksjonen til den fargerike og eksentriske (men kule!) designeren Tina Haagensen blir det musikalske bidrag fra kule og velkledde jenter som Margaret Berger og Samsaya.

Det er på mange måter i Dumpa det skjer denne uka, for også på lørdag kommer jeg til å befinne meg på Blå. Da spiller nemlig Glasser, og jeg ser for meg at det blir både dansbart, vakkert og stilig. 2010-plata «Ring» ble av mange tatt med på årsbeste-listene, og nylig kom Lindstrøm med en sykt fin remix av «Mirrorage».

Glasser-konserten skal vi sikkert snakke om på Poplogg på Radio Nova på søndag, og hva annet er vel en bedre avslutning på uka i pop enn å høre på tre-fire bakfulle popentusiaster?

Hvorfor? Fordi de alle er skrevet eller regisstert av kvinner, eller har en kvinne i hovedrollen – og i Norge finner du få jenter på et filmsett, uansett om det er foran eller bak kamera.

På Kulturnytt i P2 i går meldte de at hele den norske filmbransjen stiller seg bak 26 konkrete tiltak som skal kvotere inn kvinner i alle ledd av norsk filmproduksjon, lagt fram av en arbeidsgruppe med Nina Grünfeldt i spissen. Det vil si alle, med unntak av én gammel, grinete gubbe. Erik Poppe mener at årsaken til at det er så få kvinner i norsk film er fordi filmproduksjon ikke egner seg for kvinner siden det vanskelig lar seg kombinere med det å være i en «omsorgssituasjon», og ser med det glatt bort fra det at mange ikke har barn, eller faktisk greier å kombinere barn, en travel jobb og et ofte enda travlere sosialt liv.

Han skal absolutt få lov til å mene dette hvis han vil, men det er jo ingen grunn til å ikke faktisk sette igang konkrete tiltak. For selv om jeg er enig med Cathrine Holst, forfatter av boka «Hva er feminisme?» i at man skal være litt kritisk til overveldende statsfeminisme og grunnløs kvotering lar jeg meg foreløpig heller overbevise av Siri Senjes herlig bastante uttalelse om at «vi får skattekroner til å lage filmene våre, så dette er vår forbannede plikt. Jeg er mor til fire jenter og jeg vil at de skal kunne gå på kino å se sin historie og ikke bare guttas. Det synes jeg ikke vi har sett på veldig lenge nå.»

Og Poppes påstand om dårlige arbeidsforhold for kvinner i filmbransjen kan man tilbakevise med statistikk som viser at hvis en norsk filmskaper, kvinne eller mann, lager mer enn en film i løpet av livet så gjør de det omtrent så sjelden som hvert femte år. Da greier du å avpasse det med en eventuell «omsorgssituasjon».

Lost in Translation og Juno er begge blant yndlingsfilmene mine nettopp fordi de formidler noe jeg ikke har fått servert i noen norsk spillefilm hittil. Nemlig mitt liv. Mine tanker om hva jeg egentlig burde gjøre med livet mitt, situasjoner som ligner veldig på mine relasjoner til mennesker rundt meg, i mitt liv. Universelle historier, ja, men sjelden med noen med hestehale og bh i hovedrollen. Gode historier, ja, som «Reprise», «Den brysomme mannen» og «Nord». Men de er ikke mine.

Jenter identifiserer seg visstnok både med mannlige og kvinnelige karakterer, mens gutter kun identifiserer seg med mannlige. Sant eller ikke, det er ikke et argument mot kvinner på filmlerretet, fordi man må jo spørre seg om den enkle grunnen til at det er slik er at det er et så lite utvalg jenter å identifisere seg med? Selv jeg finner få heltinner, og jeg oppsøker dem bevisst.

Og selv med jenter i hovedrollen, bak manus eller i regissørstolen eksisterer det faktisk et enormt mangfold tanker, meninger og syn på livet, så slapp av: En kvinne på film er ikke synonymt med romantisk komedie/kostymedrama/offerroller, og kun det. Det er alt annet, og selvsagt akkurat disse sjangerne. Det er både dårlig og god film, uinspirert og sterkt spill, slappe manus og manus som biter fra seg.

Det er mange menn som har skapt fantastiske kvinneroller, og det er mange kvinner som har etablert noen skikkelig håpløse. At vi i framtida kan risikere å se litt flere filmer med eller av kvinner på kinoplakater i dette landet vil sikkert føre til mye rart og ikke nødvendigvis bare gode filmer, men mye verre enn kinoaktuelle «Tomme tønner» blir det vel neppe? Og da snakker jeg ikke om kvinnerollene engang.

Erik Poppes innsigelser stopper nok ikke den norske filmbransjen fra å gjøre som det blir foreslått; å øremerke penger til filmer med kvinner i nøkkelroller og å gi mer penger til filmer med jenter i hovedrollen. Så om du som leser dette vil se din historie og ditt liv på stort lerrett tror jeg nå er en bra tid for å starte på drømmeprosjektet.

Dama på bildet over er forresten den Oscarbelønnede manusforfatteren bak ideen og manuset til Juno, Diablo Cody. Hun jobba et år som stripper og skreiv boka «Candy Girl: A Year in the Life of an Unlikely Stripper» om det lettkledde livet. Så kanskje det rett og slett er Caroline Andersen som er løsningen på problemet?