Høy fyr.

Jeg husker ikke helt når, men på et eller annet tidspunkt i 2010 ble jeg en sen kveld spilt en plate med The Tallest Man On Earth. Karrieren til Kristian Matsson, som han egentlig heter, har hatt en nærmest eksponensiell vekst etter at han slapp debutalbumet «Shallow Grave» i 2008. I 2010 fikk han kontrakt med kremlabelen Dead Oceans og slapp skiva «The Wild Hunt». I tillegg har han blant annet turnert med Bon Iver, og blitt behørig omtalt av vår egen Anne Nordheim her på Poplogg tidligere i år.

I går kveld spilte han på Parkteatret. Konserten var en av de mer utsolgte jeg har vært borti på en stund, han kunne sikkert solgt ut sjappa to dager på rad om han ikke måtte dra til København for å spille i dag, der konserten på Vega forøvrig også er utsolgt. Mannens popularitet har vokst på en måte jeg virkelig har sansen for. Ikke noe digert label, ikke no Live Nation, bare word-of-mouth fra folk som deler platene hans og historiene om konsertene. Sånn som jeg fikk vite det. Den høye mannen spilte på Parkteatret tidligere i år også, for noe sånt som 60 stykker. Der sku’n vøri, i likhet med på Arcade Fire på Garage høsten 2006 og alle de andre legendariske konsertene.

I Jaa9 & Onkl Ps monsterhit Partysvenske er det en tekstlinje som går «det her er Oslo, ingen veit du er fra Värmland». Sjeldent har Parkteatret hatt et publikum som har vært mer obs på det faktum at Matsson er fra Leksand, Dalarna, midt i Sverige, omtrent på høyde med Raufoss. Partysvenskene var overalt i går, i sine karakteristiske bredbremmede capser og Carlings-skjorter. Vi var nok mange som tenkte at dette kom til å bli en håpløs opplevelse, men til min store overraskelse oppførte de opp-pumpa svenske innlandsgutta seg som fromme norske musikklinjeelever. Joda, de manglet kanskje litt informasjon om hvordan man oppfører seg som hengivent publikum på en akustisk konsert, men etter et par klare beskjeder fra Matsson om hvilke sanger det var lov å klappe i takt til og ikke, så ordnet det seg fint.

Konserten var delt omtrent på midten mellom låter fra de to albumene. The Tallest Man On Earth er en showman, utvilsomt, men bak glimtet i øyet og gitarvirtousiteten skjuler det seg en enkel gutt fra landet som helst vil hjem til hesten sin, som han har tatovert på armen for å motvirke hjemlengsel. Selvfølgelig kan det være at nettopp det er hva han vil ha oss til å tro, men jeg faller for det. Lett.

Dette var hans nest siste konsert før jul. Etter et år på landeveien er det naturlig at han virka sliten mot slutten, men så lenge jeg fikk høre tittellåta fra sisteplata live, så var jeg strålende, strålende fornøyd. Og – hvordan kan man ikke elske en mann som etter å ha bomma grovt på en pianoakkord utbasunerer: «fan, för en jävligt svår gitarr.»

Hør «The Wild Hunt» i Wimp her.

The Fillmore

The Fillmore har gamle tregulv som gynger når publikum digger, tunge, mørkerøde fløyelstepper på scenen, enorme lysekroner i taket og skeive trapper, kroker, kriker og ganger der du kan gå deg vill blant bilder av alle de legendariske bandene som har spilt her siden 1968.

På scena står ett eneste mikrofonstativ og bak baren står ei som uten problemer tar imot bestillingene til de tre i køen foran meg og undertegnede samtidig. I stedet for øl drikker jeg overpriset flaskevann og er litt småirritert på meg selv fordi jeg ikke tok med passet mitt, men hey – det er uansett mandag og jeg skal tidlig opp i morgen.

The Audience

Publikum nynner med på sangene og har vært fan siden de så han varme opp på turneen med Bon Iver i 2008. De tenner den første jointen i det han entrer scenen, er unge, vakre og hvite, de er stille mens han stemmer gitaren, og de jubler entusiastisk når yndlingslåta annonseres. De nikkker, knekker i knærne og får tregulvet til å knirke lett i takt med ‘The Wild Hunt’.

De roper at de elsker Sverige, at de er fra Norge, at de har bursdag, at det er nachspiel hos ei som bor i 2421 Folsom Street  og at Kristian er invitert. Han sier han skal tenke på det, og etter å ha gjort så i nøyaktig 1,23 sekunder takker han bestemt nei. Så angrer han helt tydelig på det bryske avslaget (han glemte tilogmed å si nei, takk) og gjør det hele godt igjen med å dedikere ‘King of Spain’ dit tilbudet kom fra.

Og alle kjæresteparene, alle de søte jentene og alle de tynne guttene trekker pusten, lettet. Stemningen er redda og igjen kan vi le av de nervøse vitsene fra scenen, hysje på de to som skravler, være stille når Kristian må stemme gitaren. Vi tenner en ny joint og gynger i takt på ‘You’re Going Back’.

Jeg tror jeg hører jenta bak meg si at noe sånt som at om hun hadde stemmen til The Tallest Man on Earth så hadde hun ‘fucked herself all the time’, og uten at utsagnet (hvis det virkelig var det hun sa) egentlig gir noen som helst mening tar jeg meg selv i å kikke på sidemannen og le høyt, mens jeg tenker at jeg er fullkomment lykkelig.

The Tallest Man on Earth

The Tallest Man on Earth har hvit t-skjorte med ‘Leksand, Dalarna’ på, er bustete på håret og sier han har hjemlengsel i kveld.

Han sier vi må ta vare på vennene våre, for de er de beste vi har, og han synger sanger om å reise vekk og om å bli der vi er. Han er en gartner med et maskulinitetskompleks og den imaginære kongen av Spania.

Her og nå er han drømmemannen til to tredjedeler av de foran scenen, mens han gjør den resterende tredjedelen ikke så rent lite misunnelig på grunn av nettopp det.

Han er hes, skjør, tøff og ganske nervøs. Og det aller, aller fineste er når han synger ‘Love is All’ og alle er helt, helt stille.

Parkteatret

Parkteatret har verken like fine lysekroner som The Fillmore, like veloppdragne kjærestepar som i San Francisco eller et like liberalt forhold til røyking inne. Men Kristian kommer dit likevel, han, den niende desember. Og det burde du óg.

Melody Club

Bak dagens luke befinner det seg billetter til det svenske hurra-elektropop-bandet Melody Club. Selv trodde jeg at jeg ikke hadde noe forhold til dette bandet, da jeg tilfeldigvis havnet fordi deres konsert på en festival i fjor sommer. Det viste seg dog at jeg kunne hver eneste sang! Det sier bare én ting: Melody Club veit å lage hits. Tunge hits, som en viss type ville kalt det. Det er skamløst. Det er tilsynelatende endimensjonalt. Men steike, så artig.

Lyst til å få med deg disse hitsa på Parkteatret i kveld? Tenkte meg det. Send en mail til redaksjon@poplogg.no da vel!

Og før det, sjekk klassikern I’m electric: