Vår mann. Foto: Kjentfolk.no

Mandag kunne VG melde at Ole Paus vrir seg ut av platebransjens klamme, reaksjonære og desperate grep, i ren avsky for hvordan platebransjen har utviklet seg til grotesk kommersialisme. I et intervju i P2 utdypet han begrunnelsen for sin harme, og som svar på spørsmål om det ikke var forståelig at den sterkt pressede platebransjen måtte ty til kommersielle virkemidler, svarte vår mann, med bravur:

”Det er jo et sivilisasjonsuttrykk dette her, tross alt.”

Ole Paus! Jeg håper du fikk stående ovasjon fra flere enn meg for det jeg anser som den klokeste uttalelsen på denne siden av jesus. I allefall topp ti. For det er jo akkurat så enkelt. Musikk skal være et sivilisasjonsutrykk. Ikke et kommersielt produkt som yngler når massekonsumet har nådd siste steg i sivilisasjonskurven. Alt er feil, absolutt alt, når Tone Damli- Aaberge skal lanseres i utlandet, og kommentaren som gis fra det ett-og-et-halvt-hodete trollet som er Damli Aaberge og hennes manager er at ”vi føler vi har et produkt som også kan passe i andre land”. Dette er kanskje den uttalelsen på begge sider av jesus som i størst grad frarøver musikk all sin sjel, ikke-kommersielle slagkraft og, ikke minst, betydning som et sivilisasjonsuttrykk. Kort og godt, sånne som henne truer alt som er verdifullt med sivilisasjonen vår.

Under Øya møtte jeg en mann fra New Zealand. Han var der fordi han, og flere av vennene hans i New Zealand, elsket Jaga Jazzist. Han hadde ingen link til Norge, eller til noe i nærheten av Jaga, men allikevel hadde det funnet veien til Cristchurch på andre sida av jorda, hvor en liten gruppe mennesker har et nærmest religiøst forhold til bandet. Tilfeldigvis stod det en Horntvedt eller to i baren, og jeg oppfordret han til å gå bort og fortelle det han akkurat hadde fortalt meg. Han returnerte etter noen minutter, med et vemodig smil, og sa ”I don’t think they understand how much it means”. Og det er jo forståelig. Hvordan kan man forstå at det man sitter og lager for seg selv, i joggebukser med knær, bakrus og prestasjonsangst, skal bety så mye for noen du aldri kommer til å møte? Indiemogulen Sjur Lyseid, High school-kjenneren og mannen bak Little Hands of Asphalt og Monzano, mumlet litt beklemt at det alltid var rart at noen han ikke kjente hadde plata hans, da en dedikert fan kom bort til ham etter endt spillejobb på Phonofestivalen i Bergen.

Og det er jo akkurat det som er magien ved musikk. At det kan komme noen hvis eksistens du var totalt uvitende om, og fortelle deg hvor mye dine ord betyr for akkurat dem. Det er så hylende åpenbart, selv for Norges Yngste Stortingsrepresentant, at det handler ikke om hva som selger, det handler om hva som fester seg. Det som gir gjenklang, det som siteres til venner, som parafraseres og skaper mening for mottakeren. Det er der kraften i et sivilisasjonsuttrykk ligger. For sånne som oss, hvor tidvis sikkert en tredjedel av all kommunikasjon foregår gjennom populærkulturelle sitater, har det oppstått en helt egen måte å videreformidle våre artister på- gjennom disse intermediale kanaler som statuser på facebook, twitter, profiler på underskog og blogger ganske nøyaktig som denne her. Det skaper en umiddelbarhet i reaksjonene på musikk, langt utenfor rammene av konvensjonelt anmelderi, og en tilgjengelighet på disse reaksjonene gjennom nettet som gjør det så mye mer synlig, både for publikum, men også for artisten selv. Å kunne google seg selv på nettet er en liten revolusjon i reell tilbakemelding. Forhåpentligvis vil det kunne inspirere til å skape musikk på egne premisser, forhåpentligvis vil fildeling være veien til kvalitet, forhåpentligvis vil demokratiseringen av musikkdistribusjon fortsatt gjøre det mulig å leve av, for de som faktisk skaper musikken.

Med platebransjens relativt ugrasiøse svanesang som bakteppe er det slik formidling som står igjen, som resulterer i nedlastninger og konsertbilletter. Og disse kanalene fremmer bare det som fester seg. I de kanaler hvor målet ikke er salgstall og profitt, hvor ordet produkt er like fremmed som det burde være, er der den ekte gjenklangen finnes. Kanskje har vi omsider nådd et nivå for musikken som ligger over massekonsumet, takket være den apokalyptiske teknologiske utviklinga for platebjansen. Kanskje vil det postapokalyptiske landskapet domineres av nettopp slik formidlling av musikk med reell menneskelig verdi, for artist eller for lytter, bare ikke for musikkens eiendomsmeglere. Kanskje er tiden for redusering av musikk ned til mat for produktdesignere over.

Velsignet være ikke-kommersiell formidling av kultur, velsignet være Ole Paus. Og velsignet være heklede lampeskjermer, når vi nå først er i gang.