I går ringte jeg inn husbråk til politiet. Det var første gang. Etter seks år i Oslo sentrum, har jeg aldri hørt det jeg hørte i går. Det var vanskelig å misforstå, i leiligheten over meg var det en mann som banket opp en kvinne. Hun gråt, han ropte, jeg ringte politiet. De kom, mannsterke, fem minutter senere. Jeg hadde meldt med poplogger Ola tidligere og sutra over en minieksistensialistisk krise, og skrev til ham hva som hadde skjedd. «Noen har det verre», skrev han.

Like før dette hendte, hadde jeg lest Sven Ove Bakkes hjertesukk over norske singer/songwritere som ikke vil noe med musikken sin (omtalt av overnevnte Ola i overnevnte blogg). Det er en tanke som vokser hver gang jeg har en av disse hverdagseksistensialistiske krisene. De består ofte av middelklasseskyldfølelsen over at jeg må gjøre noe som betyr noe med livet mitt. Derav humanistutdannelsen antar jeg. Herunder at musikk, som jeg jo udiskutabelt driver mest med, alt for ofte er så meningsløs, i en slik sammenheng. Ikke dermed sagt at ufullendt kjærlighet i 20-åra ikke er viktig, men det er knapt oppe til debatt i FN. Det er derimot vold mot kvinner. Det betyr på ingen måte at jeg ønsker at all musikk jeg hører på skal handle om vold mot kvinner, det kunne potensielt bli noe enerverende. Det behøver heller ikke å være politiske undertoner i hver låt (selv om jeg kanskje er i overkant svak for akkurat det), men kanskje litt oftere? Bare en låt som vil noe mer?

Jeg vil komme med den radikale påstanden om at noen tema er viktigere enn andre. Noen poenger betyr mer å formidle enn andre. Musikk kan ha påvirkningskraft også utover solgte billetter. Dette er da vitterlig ingen hemmelighet, tenker du nok nå, og nei, det er det jo ikke, men hvorfor er det så få (med noen få hederlige unntak) som benytter seg av sjansen? I disse DIY-tider hvor det aldri har vært mindre sensur? Skal virkelig Christian Ingebrigtsen stå igjen som flaggskipet for Musikk med Budskap blant norske artister?

Denne tanken slår meg når jeg får dårlig sosial samvittighet, den slo meg når jeg overvar Madonnakonserten (hvor mange ganger er det lov å rime everybody på party?), den slo meg når jeg hørte min nabo banke sin, viste det seg, gravide kone. Og i går manifesterte tanken seg gjennom en sangtekst, som den så ofte gjør. Denne gangen gjennom Tori Amos ord, den notorisk ignorerte og utskjelte artisten i enkelte kretser. Like fullt har hun gjennomslagskraft fordi hun stadig vekk skriver om annet enn ufullendt kjærlighet på Youngstorget. Eksempelvis førte hennes «me and a gun» fra 1991, om en selvopplevd voldtekt, til opprettelsen av et mottakssenter for voldtektsofre i USA. Sangteksten som satte seg i går, og har gått og gått siden, heter «Silent all these years», fra 1992:

Excuse me, but can I be you for a while,
My dog won’t bite if you sit real still,
I’ve got the antichrist in the kitchen yelling at me again
yeah, I can hear it
Got saved again by the garbage truck,
I’ve got something to say you know,
but nothing comes,
yes I know what you think of me,
you never should have…
yeah I can hear that
But I don’t care, cause sometimes, I said sometimes
I hear my voice, and it’s been years
Silent all these years

Paret over meg fikk pålegg fra politiet om å holde seg stille resten av natta.